Fra Tirsdag 8 mai

Jeg satt å tenkte igår etter en koselig kveld med jentene hjemme. Det er så utrolig mye de ikke vet om! Ting som jeg ikke engang tenker over at jeg vet!
Vi satt å pratet om hvordan de snart ville kunne snakke engelsk og at Mereciana nå nesten skriver navnet sitt helt uten hjelp.(ja, hun er 12 år!) Og så tullet vi med at mama kunne lære å skrive og lese også. Hun har nemlig aldri gått på skolen og jeg er usikker på om hun kunne lese eller skrive før hun ble blind. Så sa jeg at det fins jo et alfabet for blinde. At noen blinde kan lese bøker og sånn med spesielle bokstaver som på en måte er prikket inn i papiret. Det hadde de ikke hørt om før!
I Norge er det kanskje få som tenker over at vi har tilgang på absolutt all den informasjon vi trenger –og ikke trenger. Vi har tilgang på kunnskap. Bøker, filmer, Internet, TV osv. Vi lærer massevis hver dag via kilder vi ikke tenker over. Informasjon blir pumpa inn.
Det er jo selvfølgelig TV og radio her også, men bibliotek og Internet er ikke like lett tilgjengelig. Her i Bagamoyo er det to Internet cafeer hvor man må betale en sum som de fleste ikke har råd til. Det finnes et bibliotek, men de nyeste bøkene er utgitt på 1970-tallet! På skolene –både grunnskolen og videregående- har ikke elevene tekstbøker!
Jeg tenker tilbake på da jeg gikk på skolen i Norge... hehehe Vi behandlet ikke bøkene med noe særlig respekt. Og på videregående klaget vi fordi vi måtte betale for bøkene. Hvem tenkte ’åh så heldig jeg er som har allt dette her om som kan lære og forstå millioner av ting helt gratis!’
Men hvorfor skulle vi det? Det er sånn den verden vi kjenner er, det er slik systemet funker –og dermed tar vi det for gitt.
Men her nede har jeg insett verdien av all den informasjon vi der oppe i nord får helt gratis.